Av Lars Mørkved, Namdalsavisa. 30.08.2019
Valgkamp er tida for elendighetsbeskrivelser og øvelsen i «å pynte på brura». Det blir fort slikt når knivene slipes for å skaffe seg ordførerkjedet.
Jeg har stor respekt for dem som velger å stå på ei valgliste, uansett parti, spesielt de som stiller til lokalvalg. Med unntak av ordførere, og enkelte varaordførere, er det ikke et godt betalt verv for noe som tar mye av folks dyrebare fritid.
Vi i mediene vet hvor krevende det er å være lokal-politiker. Vi ser sakspapirene til alle utvalgsmøter, formannskap og kommunestyremøter. Enkelte saker, ganske mange, følges av en bunke av sakspapirer. Rettere sagt en føler man kan rulle på nettbrettet i det uendelige før neste sak dukker opp.
Alt skal leses. En skal gjøre seg opp en mening og kunne argumentere for det. Noen er mer heldige enn andre. Det er de som har partikolleger å støtte seg på. Er man innvalgt som en enslig svale, kan jeg ikke forstå annet enn at det må være blytungt å sette seg inn i alt som skjer i og rundt den daglige driften av en kommune. Året rundt.
Likevel maler de på. De står på stands og oppsøker oss velgere med et smil og et håp om at «vi stemmer rett». Med å være lokalpolitiker stikker du også hodet fram og kan få en dose urimelig kjeft. Ikke på stands eller på butikken, men i sosiale medier. For noen av dem som kjefter som mest vil ha meningsfeller i ryggen for sine angrepet og digger «likes» på Facebook.
Jeg gir min stemme til alle som stiller til lokalvalg, men jeg sitter fortsatt på gjerdet for hvilket politisk parti som skal få min stemme. Ved årets valg kan den faktisk bli avgjørende for hvem som skal bli ordfører i Namsos.
Jeg kom tilbake på jobb først torsdag denne uka etter en god ferie, men jeg klarte ikke helt å koble ut valgkampen. Den er særdeles spennende.
For Ap, Høyre og Frp er den kanskje mer ubehagelig.
Det er mange strømninger i samfunnet. Fra dem som er opptatt av miljøet og klima til de som mener at bomringene tar livet av bolyst og lommeboka. Til de som lukker øynene til at vi raserer norsk natur med å bygge vindmøller til de som vil bevare naturen for våre etterkommere. Noen partier er dyktigere enn andre til å fortelle at vi som bor i distriktene skal føle oss mer utrygge for liv, helse og arbeidsplassene. Det har de tjent på det ifølge meningsmålingene.
Jeg velger ikke å hoppe på toget som stopper på perrongen hvor verden preges av at alt går galt. For bildet er mer sammensatt enn som så.
For meg var ukas gladsak i NA historien om Anne Holm som har levd som ufør i åtte år. Gjennom et tilbud fra NAV og NM Vekst i Namsos har hun nå et varig tilrettelagt arbeid. Småbarnsmora har MS, men takket være en stor egeninnsats og et offentlig tilbud har hun nå en hverdag med innhold.
I Norge finnes det rundt 9000 slike arbeidsplasser hvor 37 av dem er i Namsos. Vekstbedriftene utfører daglig samfunnsnyttig arbeid som gir enkeltmennesker en god hverdag med innhold. Og ikke minst; de gir sine nye kolleger inspirasjon i jobbhverdagen gjennom sitt pågangsmot.
Disse virksomheten er avhengig av sentrale politiske føringer og at lokalpolitikerne til enhver tid sloss for at grunnlaget for bedriftene blir opprettholdt.
Vi har skrevet mange slike solskinnshistorier i NA, men vi har plass til flere. Jeg skal lete meg fram til de partiene som er villige til å ofre noe for å ta vare på dem som faller utenfor samfunnet på en eller annen måte. De som ivaretar velferdsstaten og fellesskapets goder.
Jeg ser fram til siste heftige uka av årets valgkamp. Bruk stemmeretten din. Den er verdifull.
